Bergens Tidende har funnet det oppsiktsvekkende at noen i 2010 kan hevde at yrker som har en klar majoritet av kvinnelige utøvere fremstår som lavtlønnede. Når den som gir uttrykk for dette også er mann og arbeider i PR-bransjen ryddes det stor plass på førstesiden. Det skjedde mandag 15.03. Reaksjonene har vært så betydelige at det er behov for en presisering.

Jeg ledet for vel ti år siden arbeidet med å slå sammen to bransjeforeninger for informasjonsmedarbeidere i henholdsvis privat og offentlig sektor til én felles forening – Norsk kommunikasjonsforening, og ble dens første leder. Medlemsmassen bestod i 2000 av 54 prosent kvinner. Ved utgangen av 2009 hadde kvinneandelen økt til 63 prosent. Dersom trenden fortsetter vil om knappe 15 år tre av fire kommunikasjonsfolk som har medlemskap være kvinner. I den svenske søsterforeningen er kvinneandelen allerede 72 prosent.

Da Kommunikasjonsforeningen i fjor høst markerte sitt ti års jubileum uttalte jeg at en raskt voksende kvinneandel i kommunikasjonsfaget kan representere utfordringer for bransjen, blant annet med hensyn til lønnsutvikling. Foreningen skal nå kartlegge om det i bransjen gjør seg gjeldende forskjeller i lønn for kvinner og menn på sammenlignbare stillingsnivåer i henholdsvis private og offentlige virksomheter. En slik kartlegging er betimelig fordi det i bransjen ikke eksisterer noen tariffer. Lønnsfastsettelsen skjer i hovedsak individuelt. Skulle kartleggingen avdekke kjønnsbaserte forskjeller, det vil si ulik lønn for likt arbeid, kan det bli brukt i neste lønnsforhandling.

Det er likevel grunn til å stille seg tvilende til hvor godt et slikt kort vil være når kvinneflertallet i bransjen stadig blir mer markant. Sterk ubalanse i kjønnsfordelingen gjør det mer kostbart, og dermed også vanskeligere å utjevne eventuelle lønnsforskjeller som ikke har annen forklaring enn at menn har fått mest fordi de er menn.

I BT tirsdag 16.03 blir mitt ”kvinneutspill” forsøkt tilbakevist med henvisning til ledere for andre bransjeorganisasjoner som sier at økende kvinneandel ikke har hatt negativ betydning for lønn og status. Både legeyrket, advokatbransjen og foreningen for siviløkonomer er imidlertid stadig dominert av menn. Det vil derfor ta mange flere år enn for kommunikasjonsbransjen før en eventuelt får etterprøvd om en sterk majoritet av kvinner i disse fagene får konsekvenser for lønnsutviklingen. Blant advokatene forteller for øvrig også den sist publiserte lønnsundersøkelsen at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blir større. Så selv om det generelle lønnsnivået stadig går opp blir kvinnene i denne bransjen hengende etter.

Kvinnene dominerer omsorgs-, utdannings- og servicesektoren i Norge. De gjør samfunnet store tjenester for en lønn ingen misunner dem. I en forskningsrapport utarbeidet for Unio blir det slått fast at en viktig årsak til lønnsforskjeller mellom kjønnene nettopp er at kvinner og menn arbeider innenfor ulike sektorer, næringer og yrker. Deler av denne lønnsforskjellen er blitt begrepsfestet som verdsettingsdiskriminering. Denne type diskriminering finner sted når kvinnedominerte yrker gir mindre uttelling lønnsmessig enn mannsdominerte yrker til tross for at kompetansekrav og andre lønnsrelevante faktorer ellers er like. Mer spissformulert: verdsettingsdiskriminering skyldes at yrker som domineres av kvinner verdsettes lavere enn yrker som domineres av menn, selv om arbeidet ellers er sammenlignbart.

For kommunikasjonsbransjen har den sterke tilgangen av velutdannede kvinner på 2000-tallet vært berikende. Dagens ubalanse i kjønnsfordelingen er ikke større enn at konsekvensene både for faget og for lønnsutviklingen lar seg håndtere. Men for å holde meg til lønn så har altså flere tiår med kvinnekamp ikke gitt yrker som er dominert av kvinner en lønnsutvikling som er bedre enn gjennomsnittet i samfunnet. Frem til 1985 foregikk det en utjevning i timelønnsforskjellen mellom kvinner og menn, men etter den tid har utjevningen stoppet opp. Størst er forskjellene mellom høyskoleutdannede kvinner og menn. I denne utdanningsgruppen har kvinner omtrent 20 prosent lavere lønn enn menn.     

Kommunikasjonsbransjen er ikke større enn at utviklingen i retning av å bli et typisk kvinneyrke kan gå enda raskere enn jeg har indikert. Men skjevrekrutteringen kan også motvirkes dersom man lykkes med å stimulere flere dyktige menn til utdanning og praksis som gjør faget attraktivt i forhold til andre yrkesveier. Et mulig virkemiddel er kjønnskvotering ved opptak til utdanning i faget.

Tenker man på egen lommebok er det kvinnene som i overskuelig fremtid har størst grunn til å være opptatt av å sikre rimelig kjønnsfordeling, i kommunikasjonsbransjen så vel som ellers i yrkeslivet. Den enkle, nesten banale, men akk politisk så ukorrekte sannhet, er at kvinner er tjent med flere menn.

Av Hans Wilhelm Gullestad, partner/kommunikasjonsrådgiver