Forleden dag tikket det inn en noe uvanlig e-post i innboksen til min kollega. Avsender var en politiker på valg. I e-posten opplyser politikeren veldig kort om hvem vedkommende er, at denne stiller til valg og at vedkommende trenger din stemme for å bli valgt. Politikeren understreker sågar at du ikke trenger å endre ditt valg med tanke på hvilket parti du skal stemme på, men at du likevel kan gi han din personstemme gjennom en såkalt ”slenger” (ved kommunestyrevalg er det adgang til å føre opp kandidater fra andre lister enn den du velger).  I bunnen av e-posten finnes det en link til en nettside for mer informasjon om politikeren og det vedkommende står for.

Dette innlegget er verken ment som et angrep på eller et forsvar for dagens valgordning. Ei heller er det et politisk debattinnlegg rettet mot politikeren eller partiet vedkommende representerer. Politikeren er nemlig ikke alene om denne formen for kommunikasjon. Flere e-poster av denne typen sirkulerer i forkant av det kommende valget, særlig nå i innspurten.

Som med de fleste andre verktøy, digitale eller ikke, så ligger det en klar premiss i bunn: For at verktøyet skal kunne utnyttes til det fulle, så må man vite hvordan man bruker det. Et av de mest effektive virkemidlene i Obama-kampanjen var nettopp bruken av e-post. Men bruken av e-post som kommunikasjonskanal forutsetter naturlig nok at man har e-postadresser å sende til. Dette foregikk ved at potensielle velgere som var innom kampanjens nettside ble oppfordret til å legge igjen sin e-postadresse slik at man på denne måten kunne nås med valgkampinformasjonen som skulle sendes ut. Enkelte vil kanskje gå litt lenger og si at potensielle velgere ble lurt til å legge igjen sin e-postadresse. Det var nemlig fullt mulig å besøke kampanjens nettside uten å oppgi denne informasjonen, men da skal du ha vært over middels bevandret på nettet og flink til å lese liten skrift. Men det er en helt annen diskusjon. Hovedpoenget her er at enorme mengder med e-postadresser ble samlet inn, og plutselig kunne man mobilisere på en uhyre (kostnads)effektiv måte. Og best av alt: Gjennom å registrere sin e-postadresse på kampanjens nettside hadde mottakerne frivillig akseptert at valgkampinformasjonen dukket opp i innboksen deres.

En av definisjonene på såkalt spam, eller søppelpost om du vil, er at mottakeren ikke har gitt tillatelse til å motta den. I det du utveksler e-postadresse med noen har du strengt tatt også etablert en uformell avtale om at det her kan kommuniseres. Det kan være greit å forsikre seg om at en slik avtale foreligger før man tuter av gårde. Eller sagt på en annen måte: Prinsippet om at det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse skal man vokte seg vel for å praktisere.

I forbindelse med forrige stortingsvalg kunne man se at stadig flere norske politikere kom på banen også gjennom digitale medier. Noen av dem opplevde kanskje at de gjorde det mer fordi de følte at de måtte og ikke fordi de følte seg komfortable med det. De gjorde i alle fall et forsøk, selv om alt kanskje ikke var like gjennomtenkt og profesjonelt utført. Poenget er at de ikke har noe valg lenger. Alternativet er et politisk liv i skyggenes dal. Jan Omdahl skrev følgende i Dagbladet i forbindelse med valget for to år siden: ”Stortingsvalget 2009 ble ikke det første valget der nettet spilte en avgjørende rolle. Men det var kanskje det siste der det ikke gjorde det.” Det er for tidlig å evaluere årets valgkamp opp i mot denne spådommen. Det som er helt sikkert er at den digitale valgkampen i aller høyeste grad er kommet for å bli. Utfordringen for politikerne ligger i å bruke de digitale kanalene på riktig måte. Det gjelder rett og slett å ha hodet med seg. Også i rød sone.