Så ofte har jeg hørt det, så ofte har jeg hørt stolte journalister hevde sin makt, at jeg hadde begynt å tro på det. Ja, ville egentlig tro på det, som en slags sikkerhetsventil mot maktovergrep fra de mektige.

Men så begynte en gryende usikkerhet å slå rot i meg. Hvorfor skriver ikke journalistene om de viktige tingene. Hvorfor, når redaksjonene har et valg, velger mediene den enkleste og gjerne mest populistiske vinklingen. Hvorfor valgte journalistene å løpe i stormkast mot et bebodd, uregulert stabbur øst for Oslo. Men unnlater å utvise den samme jaktiveren når det gjelder å følge opp konsekvensene av feilslått samferdselspolitikk, utdanningspolitikk eller forsvarspolitikk.

Svaret på dette har jeg ikke, men jeg observerer imidlertid at redaksjonenes pressemeldingsgjengivelse øker i omfang. Innenfor statsvitenskapsfaget hørte jeg på begynnelsen av 90-tallet at "Samspillet mellom politikere og journalistene er som en dans, hvor journalistene stadig mer tar føringen" (Sitat: prof. Jan Grund). 20 år etter har politikerne fått nye danselærere, informasjonsrådgiverne, som sikrer makteliten et større spillerom enn tidligere; Nå er det politikerne og makteliten som igjen har tatt føringen i dansen med redaksjonene!

Med pressemeldingsgjengivelse så mener jeg naturligvis ikke at våre fremste redaksjoner gjengir regjeringskvartalets pressemeldinger. Pressemeldingene er en avlatsøvelse, for å ha noe å kunne vise til, hvis en eller annen overivrig journalist skulle få ferten av gamle synder: "Å, du er interessert i den saken ja. Du, det sendte vi ut en pressemeldingen på 11. september 2001, men du fikk kanskje ikke med deg det??" Alle profesjonelle informasjonsavdelinger har en skokk med meldinger liggende på lur, og bare venter på at Jens Stoltenberg skal trekke seg, Hydro går konkurs eller at Norge tar gull på herrestafetten i Ski-VM.

Nei, pressemeldingsgjengivelse er styrte medieoperasjoner, hvor journalistene lokkes inn i et resonnement med sine ”hemmelige” kilder, doble agendaer og god regi. Det er når journalistene ikke merker at de i realiteten gjengir avsendernes budskap. Det er når journalistene faktisk tror de gjør jobben sin, og skryter av det på Twitter, mens informasjonsrådgiverne utbringer en stille skål på Gullkorn.

For journalistene har i realiteten ikke noe sjanse. De har ganske enkelt ikke nok ressurser. Får de to-tre gode kilder på en sak, så har de gjort jobben sin, kan skrive historien sin den dagen også, og dra og hente ungene i barnehagen. Informasjonsrådgiverne har et helt annet budsjett og et lengre perspektiv. Det er bare å telle etter hvor mange årsverk det er med politiske journalister i norske medier kontra hvor mange årsverk det er informasjonsrådgivere hos makteliten hos partiene, statsapparatet og hovedorganisasjonene, og så kommer PR-byråene i tillegg.

Selv om det er noen måneder siden elgjakta var over, kan en analogi fra elgjakta være passende. Elgen går i skogen hele året, og tror den kan alle de hemmelige stiene i skogen. Den tror faktisk at den er skogens konge, og brysker seg med sitt store gevir og betydelige makt. Så kommer jegerne inn med sine dyre firehjulstrekkere og store budsjetter, og posterer ut skytterrekken gjennom skogen. Mange av jegerne får ikke elg på posten, elgen oppdager dem og får bekreftet sin uovertruffenhet. Men det er ikke dette som betyr noe, bare budsjettet er stort nok. FOR, det er alltid EN jeger som klarer å overliste elgen og treffer blink. Uten at elgen skjønte hva som skjedde!

Kanskje det er noen journalister som også føler seg truffet?