”Årsaken til at jeg har fått dette ærefulle oppdraget er at jeg fikk en rolle i arbeidet med å slå sammen tidligere Forum for Offentlig Informasjon og Informasjonsforeningen til Norsk kommunikasjonsforening. Da jeg kom inn i styret i Informasjonsforeningen i 1997 var det allerede lagt et grunnlag for at tidligere mislykkede forsøk på å få dette til endelig skulle krones med hell. Det ble etter hvert etablert interimstyre og et arbeidsutvalg med Sigrid Lindstad og Odd B. Woldseth fra FOI, og Wibecke Brusdal og meg fra Informasjonsforeningen. 15. november 1999 ble stiftelseslandsmøtet holdt i Røde Kors sine lokaler. Møtestedet ble ikke valgt på grunn av et antatt behov for førstehjelp underveis. Landsmøtet forløp tvert imot ganske udramatisk. Som leder for interimstyret, ble jeg også valgt til den nye foreningens første leder, så vidt jeg husker med applaus. Heller ikke om de øvrige styrvervene kom det til alvorlige slagsmål.

”Ta gjerne med noen gode historier eller anekdoter fra samlingsprosessen”, stod i bestillingen fra arrangøren av denne jubileumsfesten. Jeg har grublet litt på det. Sannsynligvis hadde vi så mye å holde tak i av oppgaver som skulle planlegges og gjennomføres at det ikke ble gjort så mange tråkk i salaten, verken frivillig eller ufrivillig, med humoristisk langtidsvirkning. Eller så er årsaken at vi alle var preget av den smule depressive tidsånden. Husk at samlingen skjedde i en tid da IT-bransjen, sannsynligvis med hjelp av noen dyktige kommunikatører, hadde fått gravalvoret til å sette sitt preg så vel toppledere som oss arme og ukyndige kommunikasjonsfolk i mange virksomheter. Vi talte med redsel ned til tusenårsskiftet og forberedte oss på et sant helvete dersom datasystemene ikke klarte overgangen til fire nye årstallssiffer i en éngang. Det kan vi jo le av nå – ti år etter.

Men tilbake til 1999. Tiden for samling av kommunikasjonsfolket i Norge var overmoden. Vi er en liten bransje i et av verdens minste land. En videreføring av én forening for offentlige kommunikatører og én for private hadde med respekt å melde vært tull.

Når det er sagt er det ingen tvil om at de to forløperne til Kommunikasjonsforeningen hadde hver sitt ideologiske grunnlag, og at forutsetningen for en vellykket sammenslåing var at det ble gitt plass for begge de to foreningenes egenart i den nye organisasjonen. Spesielt for FOI, som lillebror i samarbeidet – og som nok hadde flere skeptikere i sin organisasjon, var det viktig at den nye foreningen tydelig vektla offentlig informasjon som del av sine prioriteter, både i medlemstilbudene, og med hensyn til påvirkning av hva og hvordan borgerne i dette landet skal informeres av og kunne kommunisere med offentlige instanser.

At foreningen fikk en god start skyldes også gode samarbeidspartnere. Den største og viktigste i så måte var nå avdøde Statens informasjonstjeneste. SI, med Arne Simonsen som entusiastisk fadder, bidro blant annet til utgivelsen av fagbladet Kommunikasjon, Kommunikasjonsstipendet og var drivkraft bak Kommunikaden i oktober 2000 – en forstørret utgave av det seminaret Informasjonsforeningen normalt hadde hatt som sin årlige høsttradisjon.    

Norsk kommunikasjonsforening ble grunnlagt med en ambisjon om å være ”den aktive bidragsyter til at fagets potensial realiseres og at kommunikatørens rolle og påvirkningskraft styrkes.” Senere er det ideologiske fundamentet utviklet med en visjon, en ambisjon og tydelige verdier; Inspirerende, Utforskende og Troverdig.

Som i mange andre foreninger kunne det blitt med de fine talemåtene. En forening som denne vil bare ha varig liv dersom medlemmene føler de faglig får ”value for money”. Eller sagt på en annen måte; følelsene i forhold Kommunikasjonsforeningen får kanskje aldri en styrke som gjør det naturlig for foreningens troende medlemmer å inkludere den i aftenbønnen. Derfor blir den årlige kontingentinnkrevningen et sannhetens øyeblikk. Da vi i 2000 startet Kommunikasjonsforeningens første hele leveår regnet vi nøkternt med at 2000 personer kom til å betale kontingent. Men da året var omme stod det 2.367 medlemmer i bøkene. Senere har medlemstallet jevnt og trutt krøpet oppover til dagens ca 3.100.

Én viktig årsak til foreningens attraktivitet er at det alltid har vært jobbet godt med å gi medlemmene kurs og utdanningstilbud, fra de enkle, og praktisk innrettede – til et omfattende masterprogram.

En annen viktig årsak er at sammenslåingen ga et langt bedre grunnlag for etablering av levedyktige lokallag. Parolen ”Kommunikatører i alle landsdeler – organiser dere!” – var alvorlig ment. Etter ett år var ni av de elleve lokallagene foreningen skulle ha blitt stiftet og kommet i sving. Og hvis ikke foreningens nettsider lyver lever i hvert fall ti av disse pluss et studentlag fortsatt, nå som da med noe vekslende aktivitet. Viktigheten av gode medlemstilbud på regionalt nivå kan imidlertid ikke understrekes sterkt nok. For selv om Oslo og Akershus utgjør en dominerende andel av medlemsmassen er aktiviteten relativt sett større utover i kongeriket. Mangelen på andre relevante faglige nettverk og arenaer gjør foreningen viktigere for medlemmer i Førde og i Bodø enn for medlemmer i Oslo og Akershus.

Norge er blant de mest sentralstyrte landene i Europa. Både politisk og kulturelt gjøres det minimalt for å flytte makt og institusjoner fra Oslo utover i landet der det meste av verdiskapningen skjer. For vår bransje fører den sterke sentraliseringen til at stillingsveksten også fremover trolig kommer til å være størst i Oslo. Men skulle det få den følge at foreningen legger seg på latsiden med hensyn til å stimulere aktiviteten Norge rundt, er jeg redd det medlemsmessige grunnfjellet vil kunne forvitre.

La for øvrig også utviklingen av gode nettsider og ikke minst satstingen fagbladet Kommunikasjon være nevnt som viktige suksessfaktorer. Det er med andre ord mye å være stolte for alle som enten har hatt eller nå har et ansvar for driften av foreningen, som ansatt eller som frivillige medlemmer i styre og stell sentralt eller lokalt.

Kommmunikasjonsbransjen har vokst og Kommunikasjonsforeningen med den. Vi er på mange måter et produkt av det oljesmurte velferdssamfunnet – en liten nysgjerrig gutt som har fått vokse opp og leke nokså fritt i en frodig hage og nå faktisk er blitt en voksen dame.

Liten gutt – voksen dame? Hvordan er det mulig? Fra å være en liten bransje dominert av menn er kvinnene nå i klart flertall – i foreningen utgjør de 62 prosent av medlemmene. I vår søsterforening i Sverige er kvinneandelen 72 prosent. At kvinner har minst like gode egenskaper og ferdigheter som menn for å utøve dette mangfoldige yrket er udiskutabelt. Jeg tror likevel Kommunikasjonsforeningen skal være oppmerksomme på denne kjønnsmessige skjevrekrutteringen til yrket, og jobbe for å motvirke den. Dels fordi menns erfaringer og måter å tenke på er viktig for å utvikle god kommunikasjon både mot kvinner og menn, men også fordi det både for kvinner og menn i vår bransje vil være uheldig dersom kommunikasjonsfaget i fremtiden blir ansett som et typisk kvinneyrke. Man kan si mye positivt både om førskolelærere, sosionomer, syke- og hjelpepleiere og deres betydning for kunnskap og velferd i samfunnet – men jeg tror ingen her misunner dem deres lønnsbetingelser.

Et trekk som sannsynligvis vil øke mannsandelen i Kommunikasjonsforeningen vil være at samarbeidet med NIR, foreningen for selskapene i PR-bransjen føres videre til en fusjon. I reklamebransjen fungerer Kreativt Forum både som faglig forum og medlemsorganisasjon for den enkelte reklamemaker, og som bransjeorganisasjon for byråene ved bedriftsmedlemskap. Selv om strukturen i vår gren av kommunikasjonsfaget er noe forskjellig, ville etter min oppfatning et tyngre innslag av folk, hvorav de fleste menn, fra PR-byråene, være av det gode.

Kommunikasjonsforeningen er i prinsippet et åpent faglig fellesskap for alle som helt eller delvis jobber med ”ikke betalt” kommunikasjon i privat eller offentlig sektor. Etter min mening har den 10 år gamle foreningen nå så mye pondus og selvtillit at den i større grad også kan og bør ta initiativ som inkluderer de som jobber innenfor de ”betalte” grenene av kommunikasjonsfaget. Jeg tror vi går mot tider der den posisjonen kommunikatørene vil ha internt i bedrifter og organisasjoner i stor grad vil avhenge av vår evne til helhetlig og strategisk tenkning og kunnskap om hvordan ulike kommunikasjonsfaglige virkemidler fungerer best separat og i samspill med hverandre. Dette er nødvendig for at kommunikatørene også i fremtiden skal ha en selvfølgelig plass i toppledelsene og ved styrebordene. Men da trenger vi også en forening og arenaer som faglig dekker hele kommunikasjonsspekteret.

Synlighet har vært et mantra for denne foreningen i alle år. Det ligger i kommunikasjonsfagets og yrkets natur å tilstrebe oppmerksomhet i større monn enn faglige forum for andre profesjoner; jurister, økonomer, psykologer osv. Men skal vi være ærlige er ikke all denne ”synligheten” like flatterende for bransjen som sådan. La derfor ikke synligheten gå på bekostning av fagligheten!

Jeg påpekte at vår bransje og vår forening på mange måter er et resultat av den historisk helt ekstraordinære økonomiske veksten i Norge de siste 30 – 40 årene. Vår fremtid som del av tjenestesektoren vil derfor også i betydelig grad avhenge av den økonomiske utviklingen i så vel privat som offentlig sektor. Ser vi rundt oss er ikke bildet like lystelig. De av oss som har bakgrunn som journalister kan i dag prise oss lykkelige ved å ha meldt overgang før kapitalmakten for alvor gjorde sitt inntog i mediebransjen, og før særlig det unge leserne forlot papiret til fordel for lite inntektsbringende plattformer som kilder for nyheter og informasjon. Jeg tror ikke vi behøver å frykte et tilsvarende ”blodbad” som i mange redaksjoner – men også vi skal være forberedt på tøffere tider. Det er ikke uten grunn at de politiske kommentatorene mener at det er Sigbjørn Johnsen som har fått den tøffeste oppgaven i den nye regjeringen.

Kommunikasjonsforeningens visjon er at vi ”gjennom god kommunikasjon kan bidra til å forme det norske samfunnet”. Jeg er ikke uenig. Men hvis jeg skulle få ønske meg noe på denne jubileumsmarkeringen, måtte det være at Kommunikasjonsforeningen også i noe større grad engasjerte seg utenfor vårt eget samfunn. Man kan si mye om den norske legestanden, og det gjøres det da også, men blant de faktorene som utelukkende drar omdømmet i positiv retning er den innsatsen norske leger gjør i og for ”Leger uten grenser”. For vår del vil et tydelig engasjement for ytringsfrihet være et naturlig. Hvordan dette skal organiseres og komme til uttrykk har jeg ikke svar på. Jeg bare nevner at vi i Bergen har en stiftelse som nasjonalt og internasjonalt er kjent for sin kompetanse, integritet og gjennomslag i arbeidet for grunnleggende menneskerettigheter. Deltakerne på årets høstseminar fikk en god innføring i Raftostiftelsens virksomhet. Kanskje kunne et prosjektsamarbeid med for eksempel denne stiftelsen ha tilført Kommunikasjonsforeningen en ny og viktig dimensjon. Kanskje ble denne så sterk at foreningens ve og vel også ble inkludert i våre respektive aftenbønner… Den som lever får se, sa mannen. 10 år etter fikk han rett.”