Når den allikevel oppstod er det ganske spesielt at det ble statsministeren, landets demokratisk valgte politiske leder og den reelt øverste ansvarlige for våre tropper i Afghanistan, som ser ut til å ha gått tapende ut av den.

Det er flere lærdommer å trekke ut saken. En av dem er at dobbeltkommunikasjon alltid er vanskelig, og svært sjelden lykkes. Det fikk statsministeren erfare. Han kunne blitt helten i dette dramaet ved å hevde klart og tydelig at styrkene i Afghanistan er der for å iverksette politiske beslutninger som han i siste instans har fattet. Disse beslutningene er fattet på bakgrunn av regjeringens politiske og sikkerhetspolitiske vurderinger. Soldatene har utført et oppdrag på regjeringens vegne, og da er det regjeringen som takker dem. Slik kunne han parkert diskusjonen.

I stedet ble det Kongen som gav oss den beste leksjonen i anvendt kommunikasjonsstrategi. Fra sitt statsbesøk i Slovenia gjorde han noe mange i kommunikasjonsfaget kan lære av, Kongen (an)befaler - om du vil. Fremfor å late som ingenting, og gå og vente til en eller flere i pressekorpset skulle formulere spørsmålet om hva han mente om saken, og dermed definere premissene for svaret og diskusjonen, så tok Kongen regien selv.

Han fremførte uoppfordret én setning om saken - at medaljeutdelingen skjedde slik han og statsministeren hadde blitt enige om - og sa deretter at han ikke ville svare på spørsmålet om hvem som hadde tatt initiativet til at utdelingen skulle skje slik den skjedde. Så enkelt kan det sies mellom linjene, og resten av statsbesøkets program samme dag foregikk uten forstyrrende spørsmål om utdeling av krigskors. Alle skjønte hva Kongen mente, uten at han trådte over grensene for hva en konstitusjonell monark kan gjøre i 2011.

Så Kongen anbefaler; ta regien selv når spørsmålet og oppmerksomheten uansett er uunngåelig.