Saken reiser mange sider og spørsmål, etiske, politiske og politifaglige. Hvorvidt utvisningen av henne er ”riktig” skal jeg ikke ta stilling til her. Det er også et åpenbart faktum at våre myndigheter og spesielt Politiets Utlendingsenhet (PU) har skaffet seg gedigent omdømmeproblem ved sin håndtering av saken. Like sikkert som at de som sammenligner PU med både Gestapo og Stasi er fullstendig historieløse og ikke har oppfattet hva slags institusjoner de to organisasjonene var.

Det som interesserer en kommunikasjonsrådgiver som har stelt mye med politisk kommunikasjon er hvorfor det var dette enkelttilfellet som satte brannen i gang. Hva er det som gjør hennes sak så spesiell at den får et nær samlet norsk presse- og kommentatorkorps til kollektivt å gå av skaftet, og rydde sendeflater og spalteplass som normalt ville vært forbeholdt nyheter av betydning og konsekvens for langt flere enn én ulovlig innvandrer?

Enkelte – som Wasim Zahid Lege og forsker ved Oslo Universitetssykehus - har i innlegget Pen, smart, hvit pike vekker følelser formastelig nok antydet at det er hennes etniske tilhørighet og likhet med oss som gjør at hennes utvisningssak vekker slike følelser. Kanskje ville det ikke ført til like sterke reaksjoner om det var en mann fra Etiopia. Men PU har også tvangsreturnert mange asylsøkere fra Europa. Flere kosovoserbiske barnefamilier har blitt tvangsreturnert til tross for at de har vært i lovlig arbeid mens saksbehandlingen pågikk, de har kunnet norsk like godt som Salamova, og vært svært godt integrert i norsk arbeids- og samfunnsliv i sitt lokalmiljø gjennom lang tid.

Jeg tror derfor ikke det er så enkelt som rase og etnisitet. Denne gangen ble et samlet norsk pressekorps truffet i mellomgulvet av utlendingslovens bestemmelser fordi det denne gangen rammet en som nærmest kunne vært en av dem. Salamova har gjennom sine år i Norge, til tross for manglende papirer, blitt en del av ”livet i boblen” i medienes Oslosentrerte virkelighet. Hun var i ferd med å bli en etablert forfatter og aktiv samfunnsdebattant. Hun har oppnådd en status som oppfyller mange av de ambisjoner journalister og andre i ”de snakkende klasser” i hovedstaden har. For en hver journalist med ambisjoner var dette virkelig ”en av oss” – som på toppen av det hele er samboer med en annen ”av oss”. Mer enn sterke reaksjoner i folkedypet tror jeg det er dette som har rammet norsk offentlighet i dette tilfellet. Det sterke ”godhetsregimet” som ledende pressefolk så ofte gjør seg til talsmann for ble rammet i dette tilfellet – og det ble mer enn man er villig til å godta.