Fra 2000 til og med 2009 økte medlemstallet i Kommunikasjonsforeningen fra 2.366 til 3.215, det vil si en vekst på 36 prosent. Kvinneandelen i 2000 var 54 prosent og har siden krøpet jevnt og trutt til 63 prosent i fjor. I antall betyr det at foreningen på ni år netto rekrutterte 747 kvinner og 102 menn. Veksten i tallet på kvinnelige medlemmer var dermed 58 prosent, mens antallet menn bare økte ni prosent. Hvis den samme utviklingen fortsetter de neste ni årene, kommer foreningen i 2018 til å ha 71 prosent kvinner og 29 prosent menn. Fem år deretter kommer tre av fire medlemmer til å være kvinner.

 

Sterk kvinnetrend

Medlemstallet i Kommunikasjonsforeningen har med unntak av i 2005 vist kontinuerlig vekst siden det første hele driftsåret i 2000. Det er imponerende. Men vel så bemerkelsesverdig er det at organisasjonen på relativt kort tid har gått fra å ha tilnærmet lik fordeling mellom kjønnene, til å få kvinner i klart flertall. Den stadig økende kvinneandelen henger nøye sammen med sterk tilvekst av kommunikatører i offentlig sektor det siste tiåret.

Medlemsmassen i Kommunikasjonsforeningen er neppe helt representativ for det totale utvalget praktikere i faget, kanskje først og fremst på grunn av underrepresentasjon fra de tradisjonelt mannstunge PR-byråene. Men det er også mulig at menn i bransjen i mindre grad enn kvinner er opptatt av å delta i nettverk med andre kommunikatører, og ikke spanderer medlemskap i foreningen. Det må likevel kunne antas at det ikke bare i foreningen, men i kommunikasjonsbransjen som sådan, gjør seg gjeldende en sterk kvinnetrend.

 

Kan få uønskede konsekvenser

Den kjønnsmessige ubalansen i rekrutteringen til faget hittil på 2000-tallet er en av mange utfordringer for Kommunikasjonsforeningen, og neppe den aller viktigste. Ved markeringen av foreningens ti års-jubileum i fjor høst tillot jeg meg likevel å påpeke skjevrekrutteringen og sa at foreningen bør jobbe for å motvirke den. Ikke fordi kvinner har dårligere forutsetninger for kommunikasjonsarbeid enn menn, men fordi den kjønnsmessige ubalansen på sikt kan ha uønskede konsekvenser. Dagens leder, Elin Kleven, er ikke enig. Til medlemsbladet Kommunikasjon sier hun at skjev kjønnsfordeling ikke har vært til debatt i foreningen ”og bør heller ikke bli det. Begynner man å snakke om dette som et problem, fester den oppfatningen seg”.

Når jeg mener Kommunikasjonsforeningen bør ta grep for å motvirke skjevrekrutteringen, er det fordi konsekvensene kan bli negative både for utøvelsen av kommunikasjonsfaget og for lønnsnivået i bransjen. Det første er viktigst. Min hypotese er at ensidig kjønnsrepresentasjon i de typiske kommunikasjonsmiljøene, det vil si avdelinger i større organisasjoner med to til fire kommunikatører, også kan medføre faglige begrensninger i analyser, strategier og tiltak for virksomhetene. Her som så ofte ellers gir mangfold i sammensetningen av et team grunnlag for bedre løsninger og resultater. Kjønn er på ingen måte den eneste, men likevel en viktig faktor for å sikre nødvendig bredde i et arbeidsmiljø. Det gjelder så vel for kommunikasjonsbransjen som for olje- og gassindustrien som nå viser seg frem i forhold til elever i den videregående skolen. Hensikten med den kampanjen er blant annet å få flere jenter til å velge utdannelse som åpner for en karriere i en sterkt mannsdominert industri.

 

Pass på lønnsutviklingen

Når det gjelder lønn er det dessverre fortsatt slik at typiske kvinneyrker normalt betales dårligere enn yrker med kjønnsmessig spredning i rekrutteringen. Dette kan man håpe blir endret over tid. Jeg tror likevel både kvinner og menn i kommunikasjonsbransjen vil være tjent med at den kjønnsmessige ubalansen ikke forsterker seg. Skulle lønnsnivået over tid falle i forhold til andre profesjoner med høyt utdannet personell, vil det innebære fare for svekket kvalitet og anseelse. Elin Kleven mener risikoen for et fallende lønnsnivå kan motvirkes ved at kvinner blir ”like tøffe som menn i lønnsforhandlinger”. Hun lover imidlertid at foreningen skal kartlegge eventuelle lønnsmessige forskjeller mellom kvinner og menn på samme stillingsnivå i bransjen. Det er en god begynnelse. Jeg vil også anbefale at lønnsutvikling i forhold til andre sektorer som det for kommunikatørene er naturlig å sammenligne seg med, blir tatt med i vurderingen.

 

Strategi for endring

Dersom man er enige i at den fremskrivning av utviklingen jeg beskrev innledningsvis bør motvirkes, må man også bruke tid på å analysere situasjonen og legge strategier for å endre denne. Det handler selvsagt ikke om å ”stenge” kommunikasjonsfaget for kvinner, men å stimulere flere flinke menn til utdanning og praksis som gjør kommunikasjonsfaget attraktivt i forhold til andre yrkesveier. De kjappe og enkle løsningene finnes neppe. Start derfor gjerne med en komité som kan trekke opp linjer for ønsket utvikling i kommunikasjonsfaget 10 – 20 år frem i tid, og hvilke konsekvenser målbildet vil ha for hvordan foreningen skal jobbe med rekruttering til bransjen. Til dette arbeidet trengs det gode hoder – kvinnelige så vel som mannlige.  

Skrevet av Hans Wilhelm Gullestad, partner i Nor PR og Kommunikasjonsforeningens første leder.