Nylig var det, som Jan Eggum ville sagt det, på’an igjen. Petter Northug pekte igjen nese til konkurrentene i en stafettinnspurt. Northug var så suveren at han kunne tillate seg å roe ned mange meter før han på sedvanlig arrogant vis passerte målstreken. Han signerte det hele med å gjøre narr av svenskenes laguttak. Hørt det før?

VG presenterte for et snaut år siden en meningsmåling hvor halvparten av det norske folk mente at Northug var et dårlig forbilde. Målingen kom som et resultat av et par uheldige episoder i Tour de Ski, der han blant annet dukket opp for sent til en premieutdeling. Northug kommenterte resultatene fra meningsmålingen på følgende vis: “Det er bare bra det. Alle kan ikke like meg. Det hadde ikke vært bra det heller.” Det var før VM på hjemmebane.

Der gjorde Northug som kjent rent bord. Tre gull. To sølv. Og så var alt glemt. I alle fall nesten.

Petter Northug har revitalisert langrennssporten. Han representerer en kombinasjon av vinnermentalitet, råskap og x-faktor, som er unik i norsk sammenheng. Derfor har han blitt en medieyndling Norge knapt har sett maken til. Journalistene elsker ham. Hans fremtoning skaper ekstreme forventninger. Da kan man godt forstå at Northug gråt som et barn etter VM-gullet på 30 km i Holmenkollen. Forventningspresset var enormt. Et forventningspress som Northug i stor grad bidro til selv.

I VG kunne vi nylig lese en liten godbit av en historie fra Arild Stavrum, tidligere lagkamerat av Kjetil Rekdal i Molde. Stavrum beskriver hvordan Kjetil Rekdal håndterte oppgaven “Skriv om dine gode og dårlige sider som fotballspiller”, foran cupfinalen med Molde i 1994: “Han gikk opp, grep tusjen og skrev: Pluss: Vinnertype. Kolonnen for minus satte han bare en lang tykk strek over …” Historien forteller noe om hva som rører seg i hodet på såkalte vinnerskaller. De legger hodet på blokken, og risikerer å gå skikkelig på trynet om de ikke leverer.

I likhet med Kjetil Rekdal er det vrient å ha et likegyldig forhold til Petter Northug. Trond Blindheim, rektor ved Markedshøyskolen, har tidligere omtalt Northug som langrennssportens svar på tennisspilleren John McEnroe. Sammenligningen er god. McEnroe var en fantastisk tennisspiller, men med et voldsomt temperament. Han skapte engasjement, både på godt og vondt. Som Northug. Ingen kan beskylde dem for å være kjedelige. Snarere tvert om. Det er disse menneskene vi husker. De byr på seg selv og gir av seg selv. De er langt fra perfekte, men hvem er vel det?

Sokrates sa i sin tid: “For å oppnå et godt omdømme, må du forsøke å være det du gjerne vil oppfattes som.” Mange tror at et godt omdømme handler om å bli oppfattet som det man ønsker å være. Det er noe ganske annet. Petter Northug kjører på med det han tror på selv. Han har skjønt at han driver i underholdningsbransjen. Og han bidrar med alle sidene av seg selv. Et av de viktigste kommunikasjonsfaglige rådene vi gir våre kunder er at hovedbudskapet må være klart og troverdig. Hovedbudskapet til Petter Northug er enkelt og greit: “Jeg er meg selv.”

Det har alle skjønt.

Trond Albert Skjelbred, partner Nor PR
Jan Kåre Austrheim, kommunikasjonsrådgiver Nor PR